Tirsdagsord

"Hvis jeg ikke kan mislykkes, kan jeg ikke ta sjanser, og alt i livet som er verdt å gjøre, involverer villighet til å ta en sjanse og involvere sjansen for å mislykkes... Jeg må prøve, men jeg må ikke lykkes." - Madeleine L'Engle

Det skjønne...

Ettersom jeg tar forberedende i høst, er det i exphil gitt en oppgave som vi skal besvare, og levere til en frist. Selv har jeg valgt temaet "det skjønne", med fokus på om det finnes en fullkommen idé, eller slags fastsatt standard for kunst, det skjønne (eller gode. Som Platon ville ha hevdet...) Kan man trene seg opp til å skille ut god og evig kunst fra overfladisk og "billig" kunst? Eller er kunst så subjektivt at det ikke er mulig å sette en standard?
Hva tror du?

For meg høres det logisk ut at kunst er divergerende (forskjellig), alt etter hvem som tolker det, og at alle våre erfaringer fra tidligere samles og legger til rette for våre fortolkningsmuligheter. At alle tidligere sanseinntrykk er med på å danne et nytt inntrykk.
Hva er det da som gjør at noe fremheves som god kunst? Har vi retten til å hevde slikt?
Kunstens horisont er bred. Og av empiri (erfaring) vet vi at smaken varierer like mye som smakssansen, som vår kjære filosof Hume hevder.
Jeg tror ikke det er tilfeldig hva som etterhvert blir "stor kunst". Jeg tror heller ikke det er så svært langt mellom makt... og det skjønne.

Filosofi en søndags ettermiddag.